Lenge siden det var en prinsesse som heter Sophia som levde på øya Atlantis. Atlantis ble sagt å være det vakreste stedet i verden, men det var ett problem: Det var forbudt der for å lære jenter å lese eller skrive. Misfornøyd med dette, Sophia ofte snek inn i Library of Atlantis, den største bibliotek som noensinne er bygget, og i hemmelighet lærte å lese. Bevæpnet med sin nye kunnskap, hun snart gjorde en forferdelig oppdagelse: Atlantis sank. Men da hun fortalte sin far, kong Knut, at havet steg, trodde verken han eller noen av hans rådgivere henne som hun var bare en jente. For å finne ut hva som skjedde med Atlantis og Sophia og hvordan jenter Guild kom til å bli dannet, laste ned og skrive ut gratis e-bok her , eller

fortsette å lese dette utdraget av Girls Guild Handbook:

Dette er legenden om hvordan jenter Guild kom til å bli.

En veldig, veldig lenge siden det var en prinsesse som heter Sophia som bodde på en øy som heter Atlantis. Sophia var en lys og eventyrlig jente. Hun gjorde ikke mye omsorg for å bli sperret inne på Slottet. Sittende rundt i hennes fine juveler og kjoler kjedet henne halvt i hjel. Og så, når hun kunne, elsket hun å sette på bøndenes klær, snike unna slottsområdet og utforske øya.

Og slike fantastiske severdigheter hun så! Atlantis var et vakkert paradis, med mange eksotiske blomster og fugler, strender og fossefall. Det var flotte templer og brede boulevarder foret med frodige hager og statuer av alle helter Atlantis. Det var fantastiske oppfinnelser også. Selv om det var antikken, var mange hinsides noe vi har i dag. Det var horseless vogner som kjørte på sollys alene. Det var vind-up mekaniske fugler som kan fly, snakke og spille spill. Her og der fontener spilte musikk som vann jetted fra glass trompeter.

Den største vidunder av alt var imidlertid Library of Atlantis. Den sto helt i sentrum av øya. Dens gull Dome steg høyt over de omkringliggende bygningene. Ofte Sophia ville stå ved foten av marmor trinn som førte til inngangen og lurer på all den kunnskap som finnes på innsiden. De kurer for hver sykdom kjent mann ble sagt å være der. Så var også svar på noen av de store mysterier i vitenskapen som hvordan gravitasjon fungerer og hvor stort universet er.

Men så mye som hun ønsket å gå inn, fikk Sophia ikke lov gjennom de store bronsedører. Jenter fikk ikke lov i biblioteker, ikke engang lært hvordan man skal lese på Atlantis. Kvinnelige sinnene var for svak for å lese, ble det antatt. Selv lære å skrive sitt eget navn ville føre til en jente slik distraksjon at hun kan vandre rett utfor et stup eller falle ned i en brønn. For å sikre at ingen jente noen gang lest, hennes far, kong Knut, utstedte et dekret bestiller fengsel for alle som lærte en jente lesing og skriving.

En dag fikk Sophia nysgjerrighet bedre av henne. Hun satte hetten hennes bonde kappen over hodet hennes og merket langs bak en gruppe av skolens gutter går inn i biblioteket. Inne hun ble forbauset over det hun så. Biblioteket var mer fantastisk enn noe hun hadde forestilt seg. Lesesalen lå under den gylne kuppel. Det var så cavernous at en hel palass, tårn og alt, kan lett passe inn. Og selv da ville det være nok av plass til vind-up fugler å fly rundt som om den blå himmelen malt på taket var den virkelige himmelen.

Men med all denne plassen, var det leserom bare en liten del av den enorme bygningen. Sophia visste at hun måtte utforske hele vakkert sted. Hun returnerte mange ganger i de ukene som fulgte, sniker seg inn bak grupper på skolen gutter, eller klatre i et vindu. Hun returnerte så ofte at hun ble venner med en av de mekaniske fugler som bodde i biblioteket. Fuglen het Lenore. Han ville ri på skulderen hennes som de to vandret blant de tilsynelatende endeløse mengder, hver skinn-innbundet og dekorert med gull og juveler, fôr rad på rad med massive bokhyller som strakte langs miles fra svingete korridorer.

Det ble sagt at det ville ta tusen liv til å lese bøkene fra enda en enkelt bokhylle. Men slike enorme tall, snarere enn overvelde Sophia, bare ansporet henne nysgjerrighet. Dessverre skjønt, måtte Sophia ta til takke med å se på bildene og lurer på hva alle ordene på de omkringliggende sidene sagt om dem.

En dag en vennlig bibliotekar som heter Platon kom over henne i en av de ut-av-the-way korridorene der hun satt med bena i kors på gulvet omgitt av en haug med bøker. Han ble ganske betatt av henne ønske om å lære. Etter mye tryglet av Sophia, enige om å lære henne hvordan å lese. De to tilbrakte mange ettermiddager sammen. Med tiden ble Sophia en utmerket leser. Nå er alle fantastiske kunnskap om biblioteket var tilgjengelig for henne. Hun lærte om poesi, historie og steder langt borte. Hun lærte om vitenskap og hvordan verktøyene i vitenskap, fornuft og observasjon, hadde løst mange av naturens mysterier som hadde forvirret menneskeheten så lenge. Bevæpnet med sin nye kunnskap, besluttet hun at hun også ville gå ut i verden og gjøre store oppdagelser.

Hun fikk raskt sitt snitt mens du går på stranden en ettermiddag. Hun og Lenore hadde gått en lang vei ned til stranden. De ble tilbake da tidevannet kom i. Som bølgene begynte å vaske over hennes føtter, flyttet de høyere på stranden til den tørre sanden. Før lang, gikk brenningene igjen vasker over føttene. De igjen flyttet høyere, men vannet kom stadig. De flyttet enda høyere og ble sittende og se bølgene kommer nærmere og nærmere. Når vannet omsider stoppet fremmarsj hun var sikker på at hun aldri hadde sett en så høyvann.

Hun markerte stedet med en stor Nautilus skall. Den neste dagen, skyndte hun ned til stranden for å se om tidevannet skulle være så høy. Til hennes overraskelse, kom bølgene helt opp til Nautilus skallet. Så gikk rett forbi det. Hun fant en annen nautilus shell for å markere dette enda høyere sjø. Den neste dagen, steg vannet høyere. Etter flere dager med å se på tidevannet blir høyere og høyere, falt det henne at snart tidevannet ville gå rett over hele stranden. Hvis det ikke stopper, vil hele øya havner under vann.

Sophia gikk til hennes far kongen med den forferdelige nyheten. Øya ble synker, fortalte hun dem. Hvis de jobbet raskt, kunne de bygge en enorm skip for å redde de dyrebare bøker til biblioteket. Kong Knut var en god og snill mann, men han stolte altfor mye på råd fra hans sjef rådgiver, Caliban. Caliban var veldig rik og mektig. Han eide steinbrudd hvor de minelagte all marmor til å bygge de vakre bygningene i Atlantis. Han var også mannen som har ansvar for å sørge for jentene ville aldri lese på Atlantis. Da Caliban hørte henne påstand han bare lo av henne. En jente skal bruke henne tid til å plukke blomster, sa han, og ikke gjennomfører tåpelige forsøk på stranden. Hvorfor, spurte han, bør hun tenke på bøker hun var forbudt å lese likevel? Dessverre avtalt kong Knut. Det ville ikke være noen stor ark for å redde biblioteket.

Sophia løp tilbake til biblioteket for å fortelle venninnen Platon. Til tross for reglene, løp hun rett gjennom bronsedører. Griper ermene på den første bibliotekaren hun så, krevde hun å se Platon. Bibliotekaren ble sjokkert over å se en jente i biblioteket. Han kunne bare stotre at Platon hadde blitt tatt med til fangehullet. Noen hadde sett Platons lære en jente på biblioteket flere dager tidligere og rapporterte det til Caliban.

Som Sophia spådd, fortsatte tidevannet heve til bølgene styrtet over diket langs stranden. Til tross for hennes videre pleas, ville Caliban ikke slipper Platon fra fangehullet. Ble heller ikke noe ble gjort for å lagre bøker. Øya begynte å skjelve med små jordskjelv. Tidevannet begynte å vaske over veiene i utkanten av byen. Det ble snart klart for alle at øya sank. Men da var det for sent å redde biblioteket.

Øya begynte å synke ganske raskt. Sophia innså at Platon ville sikkert drukne hvis ikke slippe ut av fengslet. Tidevannet, men kom i altfor rask til å sende noen ned for å frigjøre ham. Da alle på øya ble desperat å få ombord en båt de kunne finne. Heldigvis var det nok båter for alle å flykte. Det var en trang. Det var ikke plass til noen bøker.

Tanken på Platons synke med øya gjorde Sophia utrøstelig. Hun trengte hjelp klatring ombord den kongelige båten. Når trygt ombord, fikk hun en forferdelig tanke: Lenore var ikke lenger med henne. Sophia snudde seg og kalte henne mekanisk fugl å komme tilbake, men til ingen nytte. Lenore var ingen der i sikte.

Alle rundt båtene på sjøen boblet og kjernet som øya sank. Toppen av palmene som foret de oversvømte bulevardene forsvant under bølgene. Da toppen av høyere bygninger gikk under. Til slutt var alt som var igjen over overflaten skinnende gull kuppelen på biblioteket. Sophia festet hennes tårevåte blikk på kuppelen så godt hun kunne. Hun visste at dette ville bli siste gang hun noensinne så det. Og så, det også gikk under med en flott gurgling lyd. Hennes to beste venner og hvert sted hun noensinne hadde kjent var borte.

Utmattet, gikk hun inn i hennes kvartalene og gråt seg i søvn. Hun sov hele resten av ettermiddagen og om natten. Da hun våknet neste morgen sollyset ble streaming i det lille portalen i løpet bunk henne. Hun gned søvnen ut av øynene hennes. Plutselig var det en liten banke lyd i portalen. Hun åpnet øynene med en start og der, utenfor portalen, var Lenore. Lenore var kommet tilbake til henne!

Hun hoppet opp, la Lenore inn og løp opp på dekk, der var en slags uro skjer. Mannskapet ble roping og peker over rekkverket. Sophia kikket over rekkverket. Hun så en mann flytende på en tre stammen som vippet langs båten. En sjømann hoppet i vannet med den ene enden av et tau. Han bandt sin ende av den rundt mannen. Da de andre mannskaper trakk sin ende og halt mannen og sjømannen tilbake i båten. Når ombord, la de mannen forsiktig på den solfylte dekk. Sophia albue seg inn i kretsen av mannskapet som sto de og så på ham. Da hun så mannen ligge der knapt i live i en dam av sjøvann, hun kunne ikke tro sine øyne. Det var Platon! Han hadde overlevd, Sophia ville finne ut senere, fordi hennes mekanisk fugl hadde fløyet gjennom sprinklene i det lille dungeon vinduet, funnet nøkkelen til Platons celle på veggen og løslot ham. Det var Platon! Sophia var aldri mer gledesfylt enn å se henne både av vennene hennes fortsatt i live!

Når Platon endelig tørket ut at han fortalte alle hva som hadde skjedd med ham. En dag mens filing bøker i ryggen hjørnet av den dypeste kjelleren på biblioteket, han nesten falt i en grov hull som hadde åpnet seg i steingulvet. Platon tok en lykt og klatret ned å utforske. Han fant seg selv i en av tunnelene i marmor gruven eid av Caliban. Da han fulgte den svingete tunnel han innså at gruven var enorm. Det var så omfattende med alle sine bivirkninger passasjer og hvelvede kamre som grunnfjellet som støttet Atlantis var som tre pepret med Termite hull. Hele øya var i fare for å kollapse.

Han konfronterte Caliban om sin oppdagelse, og bønnfalt ham om å stoppe gruvedriften. Men heller enn å stopp, anklaget Caliban Plato av undervisning en jente til å lese og hadde ham kastet i fangehullet. Han bare overlevde stiger vannet fordi Lenore hadde fløyet gjennom Dungeon vinduet, funnet nøkkelen til Platons celle, og løslot ham.
Platons historie gjorde kongen veldig sint på Caliban. Men det var ingenting han kunne gjøre som Caliban hadde forsvunnet i kaoset av alle flyktet fra øya.

Kongen var også flau over ikke å ha lyttet til Sophia. Han erklærte at fra nå av alle jenter ville bli lært å lese. Og for å sørge for at ingen noensinne ville være i stand til å hindre at jenter fra å lese igjen, skapte han en hemmelig søsterskap som heter Girls Guild. Dens jobb gjennom hele historien ville være å stå opp mot de onde kreftene som ville holde noen i uvitenhetens mørke. Det ville ha mye å gjøre. Ifølge legenden startet Caliban sitt eget hemmelige samfunn for å holde jentene i mørket, og Girls Guild har jobbet mot det siden.

Copyright 2008 Jenter Guild

Du kan gjøre Girls Guild en STOR tjeneste ved å dele denne med vennene dine! Det er veldig enkelt. Bare klikk på "share"-knappen like under og velg din favoritt måte å få ord ut - Twitter, epost, MySpace, Digg, you name it!